Grantreet
H.C. Andersen

Om våren, da svalen og storken kom, spurte treet dem:
- Vet dere hvor de føres hen?
Svalene visste ikke noe, men storken nikket med hodet:
- Jeg møtte mange skip da jeg fløy fra Egypt. På skipene var det prektige mastetrær — jeg tør si at det var dem. De luktet av gran.
- Åh, var jeg bare stor nok til å fly over havet!

Når det var juletid, ble ganske unge trær felt. Disse unge trærne, som var de aller vakreste, beholdt alltid alle grenene sine. De ble lagt på vogner, og hester trakk dem av sted ut av skogen.
- De er jo ikke større enn meg! Det var til og med ett som var mye mindre. Hvorfor beholder de alle grenene sine? Hvor kjører de hen?

- Det vet vi! Det vet vi! kvitret gråspurvene.
- Vi var nede i byen og kikket inn i vinduene! Vi vet hvor de kjører hen! Åh, de kommer til den største glans og herlighet som kan tenkes! Vi har sett at trærne blir plantet midt i den varme stuen og pyntet med de deiligste ting — både forgylte epler, honningkaker, leketøy og mange hundre lys!
- Og så? spurte grantreet. Hva skjer så?
- Ja, mer har vi ikke sett! Det var fantastisk!

Treet jublet.
- Åh, som jeg lengter! Om det bare var jul! Åh, var jeg alt på vognen! Var jeg bare i den varme stuen med all den prakt og herlighet!
- Gled deg over meg, sa luften og sollyset. Gled deg over din friske ungdom ute i det fri!

Men grantreet gledet seg slett ikke. Det vokste og vokste. Vinter og sommer stod det grønt, mørkegrønt stod det. Folk som så det, sa:
- Det er et deilig tre!

Og ved juletid ble det felt først av alle. Øksen hugget dypt gjennom margen, og treet falt med et sukk mot jorden. Det kunne slett ikke tenke på noen lykke, det var så trist ved å skilles fra hjemmet.

Det visste jo at det aldri mer ville se de kjære gamle kameratene, de små buskene og blomstene rundt om — ja, kanskje ikke engang fuglene. Og avreisen var slett ikke behagelig.

Treet kom først til seg selv da det ble pakket ut sammen med de andre trærne og hørte en mann si:
- Det der er prektig! Vi tar bare det!

Nå kom to tjenere i full stas og bar grantreet inn i en stor, deilig sal. Rundt på veggene hang portretter. Der var gyngestoler, silkesofaer, store bord fulle av billedbøker og leketøy.

Grantreet ble reist opp i en stor juletrefot. Åh, hvor treet skalv! Hva ville skje nå? Både tjenere og frøkner gikk og pyntet det.
På en gren hang små nett, klippet av farget papir; hvert nett var fylt med godterier.
Forgylte epler og valnøtter hang som om de var vokst fast, og over hundre røde, blå og hvite små lys ble stukket fast i grenene — og aller øverst oppe i toppen ble det satt en stor stjerne av glittergull. Det var prektig, ganske makeløst prektig.

- I kveld, sa de alle sammen, i kveld skal det stråle!
- Åh! tenkte treet. Var det bare kveld! Var bare lysene snart tent! Og hva vil da skje? Vil det komme trær fra skogen og se på meg? Vil gråspurvene fly ved vinduet? Vil jeg vokse fast her og stå pyntet vinter og sommer?

Så ble lysene tent. Treet skalv slik at en av grenene tok fyr, og det svei ordentlig.
- Gud bevare oss! skrek frøknene og slukket i en hast.
Nå turte ikke treet engang skjelve. Åh, det var forferdelig!

Så gikk begge fløydørene opp, og en mengde barn stormet inn som om de ville velte hele treet. De danset rundt det, og den ene presangen etter den andre ble plukket av.
- Hva er det de gjør? tenkte treet. Hva skal skje?

Hadde det ikke vært bundet fast til toppen og gullstjernen, så ville det falt overende.
Barna danset rundt med sine leker, ingen så på treet — unntatt den gamle barnepiken som tittet inn mellom grenene, men bare for å se om det var glemt en fiken eller et eple.

- En historie! En historie! ropte barna og trakk en liten tykk mann mot treet, og han satte seg under det.

- Vil dere høre den om Ivede-Avede eller den om Klumpe-Dumpe som falt ned av trappen og fikk prinsessen?
- Ivede-Avede! skrek noen.

- Klumpe-Dumpe! skrek andre.

Det var mye roping og skriking, bare grantreet stod stille.
Mannen fortalte om Klumpe-Dumpe, og barna klappet i hendene.
Grantreet stod tankefullt — aldri hadde fuglene ute i skogen fortalt slikt!

Treet gledet seg til neste dag for igjen å bli pyntet med lys og leketøy.
- I morgen vil jeg ikke skjelve! tenkte det. Jeg vil bare glede meg i all min herlighet. Kanskje jeg får høre både om Klumpe-Dumpe og Ivede-Avede!

Neste morgen kom en mann og en pike. De slepte treet ut av stuen, opp trappen, og inn på loftet — inn i en mørk krok hvor solen ikke skinte.
- Hva skal det bety? tenkte treet.

Det stod og tenkte og tenkte.
- Nå er det vinter der ute! tenkte det. Jeg skal sikkert stå her i ly til våren! Var det bare ikke så mørkt og ensomt!

Så kom små mus, og treet fortalte om skogen, om jul, om lys.
- Så lykkelig du har vært! sa musene.
- Ja, sa treet, det var morsomme tider, og kanskje de kommer igjen!

Men da rottene kom, sa de:
- Kan du bare den ene historien? Ingen med flesk og stearinlys?
- Nei, svarte treet, og rottene gikk.

Musene ble også borte, og treet sukket:
- Hadde jeg bare gledet meg da jeg kunne!

Så ble det dratt ut og kastet på gårdsplassen. Grenene var visne og gule.
Barna som hadde danset rundt det, sa:
- Se, den ekle, gamle julegrana!
Og en trampet på grenene.

Til slutt ble treet hugget opp og brent. Hvert knall var som et sukk.
Og mens det brant, tenkte det på skogen, på stjernene, og på Klumpe-Dumpe — det eneste eventyret det kjente.

Guttene lekte i gården, og den minste hadde på brystet gullstjernen som treet hadde båret sin lykkeligste aften.
Nå er det forbi. Og historien er forbi. Forbi, forbi.