barnesanger og eventyr
Kong Trosteskjegg
Et eventyr om frekkhet og
mobbing | Brødrene Grimm
Det var en gang en konge som hadde en datter som var så overmåte vakker. Men hun var så stolt og hovmodig at ingen frier var god nok for henne. Den ene etter den andre viste hun bort og gjorde dessuten narr av dem.
En gang stelte kongen i stand til fest og bød inn alle giftelystne menn fra fjern og nær. De ble ordnet på en rekke etter rang og stand. Først kom kongene, så hertugene, så fyrstene, grevene, friherrene, og til slutt adelsmennene. Så ble kongsdatteren ført forbi rekken, men hun fant noe å utsette på hver og en av dem.
En var for tykk. Øltønne! sa hun.
Den andre for lang: Lang som en stang.
Den tredje var for kort: Tykk og kort, send ham bort.
Den fjerde for blek: Den bleke død!
Den femte for rød: Rød av skam!
Den sjette var ikke rakrygget nok: Krokete tre gir dårlig ved!
Og slik hadde hun noe å utsette på hver enkelt av dem, men hun gjorde seg ekstra lystig over en snill konge som stod helt øverst og som hadde en stor, krum hake.
Hei, utbrøt hun og lo. Haken hans ligner et trostenebb.
Men da den gamle kongen så at datteren bare gjorde narr av alle frierne som stod der, og forsmåtte dem, ble han rasende og sverget at hun skulle gifte seg med den første og beste tiggeren som stod foran døren hans.
Et par dager senere begynte en spillemann å synge under vinduet for å tjene et par slanter. Da kongen hørte han, sa han: La han komme inn.
Da kom spillemannen inn i de skitne, fillete klærne sine. Han sang for kongen og datteren hans, og da han var ferdig, ba han om en liten gave.
Kongen sa: Jeg likte sangen din så godt at jeg gir deg datteren min til kone.
Kongsdatteren ble forferdet, men kongen sa:
Jeg sverget på at jeg skulle gi deg til den første og beste tiggeren, og det skal jeg også.
Ingen innvendinger nyttet, det ble sendt bud på presten, og hun måtte gifte seg med spillemannen med det samme. Da det var gjort, sa kongen: Det sømmer seg ikke at du er i slottet mitt lengre som tiggerkone. Du kan reise videre med mannen din. Tiggeren tok henne i hånden og førte henne ut, og hun måtte dra bort sammen med ham til fots.
Da de kom inn i en stor skog, spurte hun: Å, slik en vakker skog, hvem eier den?
Kong Trosteskjegg er eieren, Hvis du tok ham, var skogen din.
Jeg stakkars jomfru, så ulykkelig det går an. Kong Trosteskjegg skulle vært min mann.
Så gikk de over en eng. Da spurte hun igjen: Hvem eier den vakre, grønne engen?
Det gjør Kong Trosteskjegg. Hvis du tok ham, var engen din.
Jeg stakkars jomfru, så ulykkelig som det går an. Kong Trosteskjegg skulle vært min mann.
Så gikk de gjennom en stor by, og da spurte hun igjen: Hvem eier denne vakre byen?
Det gjør kong Trosteskjegg. Hvis du tok ham, var byen din.
Jeg stakkars jomfru, så ulykkelig som det går an. Kong Trosteskjegg skulle vært min mann.
Jeg liker ikke at du hele tiden ønsker deg en annen mann, sa spillemannen. Er jeg ikke god nok for deg?
Endelig kom de til et lite hus, og da sa hun: Å, Gud, så ille dette huset er, kan noen bo i fattigdommen her.
Spillemannen svarte: Det er ditt og mitt hus, der skal vi bo sammen.
Hun måtte bøye seg for å komme gjennom den lave døren.
Hvor er tjenerne? sa kongsdatteren.
Hvilke tjenere? svarte tiggeren. Du må selv gjøre det du vil ha gjort. Gjør opp ild og sett over vann, så kan du koke mat til meg, for jeg er veldig trett.
Men kongsdatteren visste ikke hvordan hun skulle gjøre opp ild og lage mat, og tiggeren måtte selv gripe inn for at det skulle gå tålelig bra.
Da de hadde spist den enkle maten, la de seg. Men om morgenen jaget han henne ganske tidlig opp fordi hun skulle ta seg av husholdet.
Et par dager levde de på denne måten og spiste opp forrådet sitt. Da sa mannen: Det går ikke lenger at vi bare spiser uten å tjene noe. Du må flette kurver.
Han gikk ut, og skar vierkvister som han tok med hjem. Så begynte hun å flette, men de harde kvistene stakk de sarte hendene hennes til blods.
Jeg ser at det ikke går, sa mannen. Det er bedre at du spinner. Kanskje du er flinkere til det?
Hun satte seg ved rokken og prøvde å spinne, men den strie tråden skar henne snart i de myke fingrene så hun begynte å blø.
Der kan du se, sa mannen. Du duger ikke til noe arbeid. Deg har jeg vært uheldig med.
Nå vil jeg prøve å handle med krukker og kjøkkentøy. Du skal sette deg på markedsplassen og falby varene.
Å, tenkte hun, hvis det kommer noen fra min fars rike til markedsplassen og får se meg sitte her og fallby varer, kommer de til å gjøre narr av meg! Men det hjalp ikke. Hun måtte føye seg hvis hun ikke ville dø av sult. Første gang gikk det fint, for folk kjøpte gjerne av henne fordi hun var så vakker, og de betalte det hun forlangte. Ja, mange ga henne penger og lot henne beholde krukkene.
Nå levde de av det hun hadde tjent så lenge det varte, da kjøpte mannen på nytt inn en mengde kjøkkentøy. Hun satte seg med varene i et hjørne av markedsplassen og falbød dem. Da kom med ett en full husar ridende inn i krukkene, som gikk i tusen knas. Hun begynte å gråte og ble så redd at hun ikke visste hva hun skulle gjøre.
Å, hvordan skal det gå med meg! ropte hun. Hva kommer mannen min til å si!
Hun løp hjem og fortalte han om ulykken,
Hvem setter seg i hjørnet av markedsplassen med krukker og kjøkkentøy! sa mannen. Hold opp å gråte, jeg ser at du ikke kan brukes til noe ordentlig arbeid. Jeg har vært på slottet til kongen vår og spurt om de ikke trenger en kjøkkenpike, og de lovet at de ville ta deg til det. Du får gratis mat for arbeidet.
Nå ble kongsdatteren kjøkkenpike og måtte gå kokken til hånde og gjøre det tyngste arbeidet. I begge lommene hadde hun en liten krukke. I dem tok hun med seg hjem det hun fikk av restene, og det levde de av.
Det nærmet seg tiden da bryllupet til den eldste kongssønnen skulle feires. Da gikk den stakkars kvinnen opp og stilte seg ved døren til salen, for hun ville se på. Da lysene var tent, og den ene vakrere enn den andre trådte inn og alt var bare prakt og herlighet, tenkte hun med bedrøvet hjerte på sin egen skjebne og forbannet sin stolthet og sitt hovmot som hadde fornedret henne og kastet henne ut i en slik stor fattigdom. Tjenerne kastet av og til biter til henne av de kongelige rettene som ble båret inn og ut og som sendte så gode lukter opp til henne. Hun puttet bitene i de små krukkene som hun skulle ta med hjem.
Plutselig trådte kongesønnen inn i salen. Han var kledt i fløyel og silke og hadde gullkjeder rundt halsen. og da han fikk se den vakre kvinnen i døra, grep han henne i hånden og ville danse med henne, men hun takket nei og ble forskrekket, for hun så jo at det var kong Trosteskjegg som hadde fridd til henne og som hun med hån hadde vist fra seg. Det gjalp ikke at hun satte seg imot, for han trakk henne inn i salen. Da røk båndet som holdt krukkene på plass i lommene hennes, og de falt ut så suppen fløt og matbitene fór utover. Da menneskene så det, begynte de å le og gjøre narr, og hun var så skamfull at hun ønsket seg tusen favner under jorda.
Hun løp bort til døra og ville rømme sin vei, men på trappen nådde en mann henne igjen og trakk henne med tilbake. Og da hun så på ham, oppdaget hun at det var kong Trosteskjegg. Han snakket vennlig til henne: Vær ikke redd, jeg og spillemannen som har bodd med deg i det usle huset, er den samme. For din skyld har jeg forkledd meg slik, og jeg var også husaren som red gjennom krukkene dine så de ble knust. Alt skjedde for å bøye stoltheten din og straffe deg for hovmodet du hånte meg med.
Da gråt hun bitterlig, og sa: Jeg tok feil og er ikke verdig å være din kone.
Men han sa: Gråt ikke mer, de onde dagene er over. Nå skal vi feire bryllup.
Da kom kammerjomfruene inn og kledde henne i de vakreste klærne hun hadde sett. Og faren hennes med hele hoffet kom, og ønsket henne tillykke med kong Trosteskjegg.
Først nå tok den riktige gleden til.