barnesanger og eventyr
Hvorfor Frosken Og Slangen
Ikke Leker Sammen
Et eventyr om vennskap og fordommer
Det var en gang en froskeunge som hoppet av sted mellom kratt og busker. Da fikk den plutselig øye på noe foran seg på stien. Dette «noe» var langt og tynt, og skinnet skinte i alle regnbuens farger.
- Hei du! ropte froskeungen. Hvorfor ligger du der på stien?
- Jeg bare varmer meg her i sola, svarte den fremmede. Den buktet og vred på seg.
- Jeg heter slangeungen. Hva heter du?
- Jeg heter froskeungen. Skal vi leke?
Så lekte slangeungen og froskeungen sammen hele formiddagen.
- Se hva jeg kan, sa froskeungen, og så hoppet den høyt opp i luften. Jeg kan godt lære deg å hoppe hvis du vil?
Så lærte han slangeungen å hoppe, og sammen hoppet de fram og tilbake på stien.
- Se hva jeg kan, sa slangeungen.
Og så krøp den på magen rett opp en trestamme.
- Skal jeg vise deg hvordan jeg får det til?
Så lærte froskeungen hvordan den skulle gli på magen og klatre i trær.
Etter en stund ble begge to sultne og bestemte seg for å dra hjem og spise middag. Men først avtalte de å møtes igjen neste dag.
- Takk for at du lærte meg å hoppe, sa slangeungen.
- Takk fordi du lærte meg å klatre i trær, sa froskeungen.
Og så dro de hjem.
- Mor! Se hva jeg kan! ropte froskeungen.
Den krøp på magen bortover bakken. Da ble froskemor forskrekket.
- Hvor i all verden har du lært det?
- Slangeungen viste meg det. Vi har lekt sammen i skogen i hele dag. Han er den nye kameraten min.
- Familien Slange er en grusom familie. De har gift i tennene. Du må aldri leke med slangeungen. Og du skal ikke krype på bakken. Sånt gjør ikke frosker!
Slangeungen var også kommet hjem.
- Se hva jeg kan, ropte den og hoppet. Den hoppet opp og ned for at moren skulle se hvor flink den var.
- Hvem har lært deg det der?
- Froskeungen! Det er den nye vennen min.
- Tull og tøys, sa slangemor. Slangefamilien har vært uvenner med familien Frosk så lenge noen kan huske. Neste gang du treffer froskeungen, skal du fange ham og sluke ham. Slanger hopper ikke.
Da froskeungen møtte slangeungen neste dag, holdt den seg på lang avstand.
- Jeg kan ikke krype med deg i dag, ropte han og tok et hopp tilbake.
Slangeungen så på ham uten å si noe. Han tenkte på det moren hans hadde sagt.
- Hvis froskeungen kommer nærmere, så skal jeg bare kaste meg over den og sluke den.
Men så husket han hvor fint de hadde hatt det dagen før. Og han sukket trist og krøp inn blant buskene og forsvant.
Siden lekte froskeungen og slangeungen aldri mer med hverandre. Men de satt ofte for seg selv i sola og tenkte på den ene dagen de hadde vært venner.