barnesanger og eventyr
Oksen Ferdinand
Et eventyr om å få være seg selv
Det var en gang en liten okse som het Ferdinand.
De andre små oksene løp omkring og hoppet og stanget hodene sammen, men ikke Ferdinand. Han hadde sitt eget favorittsted ute på marka under et tre. Der ville han sitte hele dagen og hygge seg med blomstene.
Det hendte at moren hans ble bekymret.
- Hvorfor vil du ikke løpe rundt med de andre oksene, og spenne og stange som de gjør?
Jeg vil heller sitte her under treet mitt og kjenne duften av blomstene.
Da skjønte moren, at Ferdinand ikke var ensom. Og fordi hun var en klok mor, så lot hun Ferdinand sitte der og være lykkelig.
Årene gikk, og Ferdinand vokste seg stor og veldig sterk.
De andre oksene sloss og stanget hverandre. De ønsket mest av alt å få komme til byen Madrid for å bli med på tyrefektingen. Ferdinand ville heller sitte stille under treet sitt.
En dag kom det noen menn ut på marken der Ferdinand og de andre oksene var.
De kom fra byen Madrid for å velge seg ut den sterkeste oksen og ta den med til tyrefektingen. Oksene løp omkring. De snøftet og stanget hverandre. Alle ønsket å være den aller sterkeste.
Ferdinand ruslet bort til treet sitt og ville sette seg der.
Men i stedet for å sette seg i det deilige bløte gresset, så satte han seg rett ned på en BIE!
Hvis du var en bie, og en okse satte seg på deg, hva ville du gjøre da?
Ja, Da ville du stikke!
Og det var akkurat det bien gjorde; den stakk! Åh, du kan tro at det gjorde vondt.
Ferdinand snøftet og peste og stanget mot marken; han var forferdelig sinna og fryktelig sterk.
Da mennene så ham, sa de til hverandre:
- Der har vi den sterkeste oksen.
Så tok de Ferdinand med seg til Madrid.
Alle kom for å se den sterkeste oksen i landet. Flaggene vaiet, musikken spilte og folk jublet på arenaen. Først kom banderilloene med pinner de skulle erte oksen med, bak dem kom pikadorene med lange spyd, som de skulle stikke oksen med, slik den ble enda mer sint og farlig. Og sist, men ikke minst kom matadoren.
Han hadde en rød kappe og et sverd som han til slutt, skulle stikke oksen med.
Nå ventet alle på den forferdelige farlige oksen. Hvem tror Du det var? Ja, det var Ferdinand!
Store og små jublet da Ferdinand ruslet inn på arenaen. De tenkte at NÅ skal han nok brøle og vise hvor farlig han er.
Men nei, ikke Ferdinand. Han var bare opptatt av å se på blomstene i damenes hatter og hår. Oksen satt seg ned midt ute på arenaen og koste seg med den deilige blomsterduften.
Banderilloene og pikadorene gjorde alt de kunne for å erte Ferdinand, men det nyttet ikke. Matadoren var så sint at han gråt fordi han ikke fikk slenge med den røde kappen eller stikke med det gylne sverdet.
Ferdinand ville ikke sloss. Han ville bare nyte blomsterduften, så de måtte ta ham hjem igjen.
Nå tror jeg han sitter under treet sitt og kjenner på blomsterduften.
Ferdinand har det nok fredelig og godt. Jeg tror Ferdinand er lykkelig.
Tror ikke du?