Eventyret Om Pannekaka
Et ramseeventyr | Asbjørnsen og Moe

"Å, kjære, vakre, vene, gode, snille deg," sa den sjette.

"Å, kjære, kjære, vakre, vene, gode, snille, søte deg," sa den syvende.

​

Og så ba de om pannekake alle sammen, den ene mer høflig enn den andre, for de var så sultne og snille.

 

"Åh ja da, barna mine, vent nå til den har vendt seg, så skal dere få pannekake alle sammen. Se bare så tykk og velnøyd den ligger der."

Men da pannekaken hørte dette, ble den redd. Og rett som det var, vendte den seg av seg selv og ville ut av pannen, men den falt ned igjen på den andre siden. Da den hadde stekt seg litt der også, slik at den ble fastere i fisken, spratt den ut på gulvet og trillet av sted som et hjul ut gjennom døren og bortover veien.

"Hei da!" Kjerringa løp etter med pannen i den ene hånden og sleiva i den andre, så fort hun kunne. Og barna fulgte etter, og gamlefar hinket av sted til slutt.

"Hei, vent da! Knip den! Ta den! Hei!" skrek de i munnen på hverandre og prøvde å ta den på spranget. Men pannekaken trillet og trillet, og før de visste ordet av det, var den så langt unna at de ikke kunne se den mer. For pannekaken var raskere til bens enn dem alle.

Etter å ha trillet en stund, møtte den en mann.

"God dag, pannekake," sa mannen.
"Gud signe, mann brann," sa pannekaken.
"Kjære mi pannekake, trill ikke så fort. Bli litt og la meg få ete deg," sa mannen.
"Når jeg har gått fra kone krone, gamlefaren og sju skrikerunger, så kan jeg vel gå fra deg, mann brann," sa pannekaken og trillet videre.

Så møtte den en høne.

"God dag, pannekake," sa høna.
"God dag, høne pøne," sa pannekaken.
"Kjære mi pannekake, trill ikke så fort. Bli litt og la meg få ete deg," sa høna.
"Når jeg har gått fra kone krone, gamlefaren, sju skrikerunger og mann brann, så kan jeg vel gå fra deg, høne pøne," sa pannekaken og trillet videre.

Deretter møtte den en hane.

"God dag, pannekake," sa hanen.
"God dag, hane pane," sa pannekaken.
"Kjære mi pannekake, trill ikke så fort. Bli litt og la meg få ete deg," sa hanen.
"Når jeg har gått fra kone krone, gamlefaren, sju skrikerunger, mann brann og høne pøne, så kan jeg vel gå fra deg, hane pane," sa pannekaken og trillet videre.

Så møtte den en and.

"God dag, pannekake," sa anda.
"God dag, ande vande," sa pannekaken.
"Kjære mi pannekake, trill ikke så fort. Bli litt og la meg få ete deg," sa anda.
"Når jeg har gått fra kone krone, gamlefaren, sju skrikerunger, mann brann, høne pøne og hane pane, så kan jeg vel gå fra deg, ande vande," sa pannekaken og trillet videre.

Deretter møtte den en gås.

"God dag, pannekake," sa gåsa.
"God dag, gåse våse," sa pannekaken.
"Kjære mi pannekake, trill ikke så fort. Bli litt og la meg få ete deg," sa gåsa.
"Når jeg har gått fra kone krone, gamlefaren, sju skrikerunger, mann brann, høne pøne, hane pane og ande vande, så kan jeg vel gå fra deg, gåse våse," sa pannekaken og trillet videre.

Så møtte den en gasse.

"God dag, pannekake," sa gassen.
"God dag, gasse vasse," sa pannekaken.
"Kjære mi pannekake, trill ikke så fort. Bli litt og la meg få ete deg," sa gassen.
"Når jeg har gått fra kone krone, gamlefaren, sju skrikerunger, mann brann, høne pøne, hane pane, ande vande og gåse våse, så kan jeg vel gå fra deg, gasse vasse," sa pannekaken og trillet videre.

Til slutt møtte den en gris.

"God dag, pannekake," sa grisen.
"God dag, gylne grisesylte," sa pannekaken og trillet videre.

"Nei, bli litt," sa grisen. "Du trenger ikke bråfly slik. Vi to kan da gå i mak og slå følge over skogen; det er ikke riktig trygt der," sa han.

Det syntes pannekaken det kunne være noe i, og så gjorde de så. Men da de kom til en bekk, fløt grisen på flesket sitt – det var ingen sak for ham. Men pannekaken kunne ikke komme over.

"Sett deg på trynet mitt," sa grisen, "så skal jeg frakte deg over."

Pannekaken gjorde så.

"Nøff!" sa grisen og tok pannekaken i én jafs.

Og da pannekaken ikke kom lenger, er ikke reglen lenger heller.