Rapunsel
Brødrene Grimm

De så så friske og grønne ut at hun fikk det største ønske om å spise noen.

 

Hver dag ble ønsket større og større, og da hun visste at hun ikke kunne få noe av det, ble hun fra seg av sorg:

- Hvis jeg ikke kan spise noe rapunsel fra hagen bak huset, så dør jeg.

 

Mannen ble skremt, og tenkte:

- Jeg må hente rapunsel til kona mi, ellers vil hun dø fra meg. Det får koste hva det vil.

 

I skumringen klatret han over muren, ned i hagen til heksen, tok en håndfull med rapunsel og ga dem til sin kone.

Hun laget en salat, som smakte så godt at hun fikk tre ganger så stor lyst på mer. Skulle det være fred i huset, måtte mannen gå ned i hagen igjen.

Men da han klatret over muren ble han skremt, for der så han heksen stå rett foran han.

 

- Hvordan våger du å bryte deg inn i hagen min og stjele rapunsel fra meg? Dette skal du betale dyrt for. Skrek heksen.

- Beklager! Min kone har sett rapunslene dine fra vinduet, og fikk så lyst på dem at hun ville dødd om hun ikke fikk spise noen av dem.

​

Heksen ble straks mildere i stemmen.

- Er det slik som du sier, så vil jeg gi deg lov å ta med deg så mye rapunsel som du vil, men bare på en betingelse. Du må gi meg barnet som din kone skal bringe til verden. Jeg skal ta godt vare på det, og jeg vil forsørge det som en mor.

Mannen godtok dette, og da barnet ble født, dukket heksen opp. Hun gav barnet navnet Rapunsel og tok det med seg bort.

​

Rapunsel var det skjønneste barnet under solen. Da hun var tolv år, låste heksen henne inn i et tårn som lå i en skog. Tårnet hadde verken dør eller trapper, bare et lite vindu høyt oppe. 

Når heksen ønsket å komme inn, stilte hun seg under tårnet og ropte:

- Rapunsel, Rapunsel slipp håret ned.

Rapunsel hadde langt praktfullt hår, fint som spunnet gull. Når hun hørte stemmen til heksen, lot hun håret falle ned, og heksen klatret opp etter det.

​

Etter et par år hendte det at kongens sønn red gjennom skogen og kom over tårnet. Da hørte han en sang som var så nydelig at han stod helt stille og lyttet. Det var Rapunsel, som i sin ensomhet fikk tiden til å gå ved å synge.

Prinsen red hjem, men klarte ikke å glemme den vakre sangen. Han dro derfor tilbake til skogen hver dag, for å lytte.

 

En dag da han sto bak et tre, så han en heks komme, og hørte hvordan hun ropte:

- Rapunsel, Rapunsel slipp håret ned.

Rapunsel slapp ned hårfletten sin, og heksen klatret opp til henne.

 - Er dette stigen hvor man kommer opp? Så vil jeg også en dag prøve min lykke. tenkte prinsen.

 

Neste kveld gikk han til tårnet og ropte:

- Rapunsel, Rapunsel slipp håret ned.

Straks falt håret ned og prinsen klatret opp.

Først ble Rapunsel veldig skremt, men da prinsen fortalte at hennes sang hadde rørt hjertet hans, og at han hadde vært innom skogen hver kveld for å høre henne synge, ble Rapunsel varm om hjertet.

Og da han spurte henne om hun ville gifte seg med ham, tenkte hun:

- Han vil elske meg mer enn den gamle heksa.

Hun svarte:

- Jeg vil gjerne dra med deg. Hver gang du kommer, må du ta med et silkenøste. Av det vil jeg flette en stige, og når den er ferdig så vil jeg stige ned, og bli med deg.

De ble enige om at han skulle komme dit hver eneste kveld, for på dagen kom den gamle.

 

Heksen bemerket ingenting før rapusel en dag sa:

- Kan du si meg hva det kommer av at du virker mye tyngre å dra opp enn den unge prinsen?

- Hva er det du sier? Jeg trodde jeg hadde skilt deg fra hele verden, og du har bedradd meg!

Heksen tok tak i håret til Rapunsel, slo det et par ganger rundt sin venstre hånd, grep en saks med den høyre, og snipp, snapp, så var håret klippet av, og den fine fletten lå på bakken. Heksen tok med stakkars Rapunsel inn i en ørken, hvor hun måtte leve i sorg og elendighet.

 

Samme dag tok heksen den avkuttede fletten og festet den i vinduskroken i tårnet. Om kvelden kom prinsen og ropte:

- Rapunsel, Rapunsel slipp håret ned.

Heksen slapp ned håret, og prinsen klatret opp. Men prinsen fant ikke sin kjæreste Rapunsel. I tårnet sto den onde heksen og ventet på ham.

- Aha! Du vil hente din elskede pike, men hun er ikke her lenger. Jeg har tatt henne bort. For deg er Rapunsel tapt. Du vil aldri se henne igjen.

​

Prinsen var fra seg av sorg, og i fortvilelsen hoppet han ned fra tårnet, og landet rett i en tornebusk. De skarpe tornene stakk ham i øynene, og gjorde ham blind.

Prinsen vandret rundt i skogen. Han spiste ingenting utenom røtter og bær, og gjorde ingenting annet enn å gråte over tapet av sin kjære kone. Slik vandret han rundt i flere år før han endelig kom frem til ørkenen, hvor Rapunsel bodde i elendighet. Han hørte en stemme, og den virket kjent for ham.

Prinsen fulgte stemmen, og da han kom dit, kjente Rapunsel ham straks igjen. Hun kastet seg om halsen hans og gråt.

To av tårene hennes fuktet øynene hans. Da ble de klare igjen, og han kunne se akkurat som før.

 

Ingenting! Selv ikke en heks kunne forhindre at de to som elsket hverandre så høyt, fikk leve lykkelig sammen alle sine dager.