Snehvit og De Syv Dvergene
Brødrene Grimm

Men nå vokste den lille piken opp og ble så vakker, så vakker. De kalte henne Snehvit.

 

En dag dronningen spurte speilet, svarte det: 

- Du dronning er vakker, men Snehvit er tusen ganger vakrere!

Da ble dronningen så rasende at hun befalte jegeren sin til å ta med seg Snehvit ut i skogen for å drepe henne.

- Ta ut leveren og hjerte, og ta det med deg hjem. Da er jeg sikker på at du har drept henne, sa dronningen.

Ja, jegeren måtte gjøre som dronningen befalte, men da han skulle til å sette kniven i Snehvit ba hun pent for seg. Hun var så søt og vakker at han ikke orket å drepe henne.

- Skynd deg inn i skogen, sa han. Og lov at du aldri kommer tilbake hit mer.

Ja, det lovet Snehvit. Jegeren drepte istedet et dyr, tok leveren og hjerte ut av det og ga det til dronningen. 

 

Snehvit gikk langt, langt inn i skogen. Det ble kveld og hun ble trett. Da fikk hun se en bitte liten hytte langt inne i skogen. Snehvit gikk inn, og det var både pent og rent og koselig der. Men alt sammen var så smått, så smått. Det var et lite bord og på det var det dekket til syv stykker. 

Snehvit var sulten. Hun spiste litt, men tok kun litt av hver tallerken, så ble det ikke slik at en ikke fikk noe.

Hun gikk videre inn i rommet, og oppdaget syv senger, bitte små, men pene og rene. Hun la seg først i den ene, men den passet ikke, så i den andre, men den passet heller ikke. Til slutt fant hun en som passet, og der la hun seg.

​

Snehvit sovnet, og da hun hadde sovet en stund kom dvergene hjem. For det var de som bodde der. Dvergene så straks at noen hadde vært inne i hytten deres, og de fant Snehvit.  

- Åh, hun er vakker, sa de. De lot henne få sove, og han som ikke fikk noen seng, han lå med de andre den natten, en time hos hver.

 

Om morgen våknet Snehvit og kunne ikke skjønne hvor hun var. Da hun fikk se dvergene ble hun redd, men de sa:

- Ikke vær redd oss! Vi vil bare være snille mot deg. Så fortalte Snehvit alt sammen, og dvergene sa at hun kunne være sammen med dem, hvis hun stelte istand stuene og maten for dem.

- Men pass deg for den onde dronningen, sa de. Hun kommer nok og vil gjøre deg vondt, Du  må aldri slippe noen inn mens vi er borte.

 

Snehvit hadde det godt hos dvergene, og vakrere og vakrere ble hun. En dag spurte dronningen speilet sitt igjen.

- Du dronning er vakrest her, men Snehvit som hos dvergene bor, er mange ganger vakrere.

Dronningen ble rasende, for nå skjønte hun at Snehvit ikke var død. Hun malte ansiktet sitt, kledde seg ut som en gammel kjerring som gikk omkring og solgte bånd og snorer, og dro til dvergenes hytte.

- Kjøp vakre bånd! ropte hun.

Snehvit tittet ut av vinduet i hytten. Hun trodde den gamle konen ikke kunne gjøre henne noe vondt og ba om å få se på båndene. Det var ett hun syntes var pent, og konen sa hun kunne hjelpe henne med å snøre det på henne. Dronningen snørte det så hardt at Snehvit falt om på gulvet.

 

Da dvergene kom hjem, fant de Snehvit på gulvet, og trodde hun var død, men så oppdaget de det stramme båndet og løste det opp. Da våknet Snehvit og slo øynene opp. Dvergene sa at det var nok dronningen som hadde vært her, og hun måtte aldri snakke med noen som kom slik.

 

Dronningen trodde at Snevit var død, helt til hun spurte speilet igjen. Og det svarte som sist. Da ble hun enda mer rasende. Nå kledde hun seg ut igjen og dro av sted. Denne gangen solgte hun kammer. Snehvit stakk hodet ut av vinduet og sa:

- Nei, jeg skal ikke ha, dvergene har sagt at jeg ikke får lov til å kjøpe noen ting.

- Men se denne kammen her da, sa dronningen. Den vil være pen i det sorte håret ditt.

Snehvit ville forsøke kammen, og så stakk hun den i håret. Straks falt hun om som død, og dronningen sprang hjem.

Da dvergene skjønte de at dronningen hadde vært her. De fant til slutt kammen og trakk den ut. Da våknet hun igjen og dvergene sa at hun måtte være mer forsiktig. 

 

Det varte ikke lenge før dronningen spurte speilet sitt igjen, og det svarte som før. Dronningen ble så rasende at hun holdt på å revne. Denne gangen dro hun av gårde med epler som hun hadde forgiftet. Snehvit ville ikke kjøpe noen.

- Men du kan vel spise det eplet jeg gir deg vel, sa dronningen, og holdt et rødt og hvitt eple opp foran henne.

- Nei, nei! Snehvit ville ikke det.

- Jeg kan spise den ene halvparten, slik at du kan du se at det ikke er noe i veien med det, sa dronningen.

Men hun var så lur at hun spiste den hvite delen som ikke var forgiftet, og Snehvit tok den røde. Straks falt hun død om. Dronningen sprang like hjem og spurte speilet, og det svarte: 

- Du dronning er vakrest i riket nå. 

​

Da dvergene kom hjem, ble de aldeles fortvilet. For denne gangen kunne de ikke få liv i Snehvit. 

De la henne i en glasskiste utenfor huset sitt. Dvergene bandt kranser som de la på kisten, og holdt vakt over henne natt og dag.

​

En dag var en konge fra et fremmet land på jakt i skogen. Han fikk se kisten med den vakre Snehvit og spurte dvergene om de ikke kunne gi ham kisten. Han skulle passe på henne, og verne om henne, sa han. Dvergene ville først ikke, men til slutt skulle han få lov. Kongen ba mennene sine løfte kisten opp på vognen, og da de gjorde det kom de til å riste på den.

Da falt eplebiter ut av munnen på Snehvit, og hun slo plutselig øynene opp.

​

Da ble det glede på dvergene og kongen kan dere skjønne. Kongen tok henne med til riket sitt og hun ble dronning.

 

Stemoren til Snehvit skulle være med i bryllupet, og da hun hadde pyntet seg til festen og spurte speilet, svarte det:

- Du dronning er vakrest i riket her, men bruden er tusen ganger vakrere.

 

Da skjønte dronningen at det var Snehvit som var bruden, og hun ble så rasende at hun døde av sinne.