Tommelise
H.C. Andersen

Der sov hun om natten, men om dagen lekte hun på bordet, hvor konen hadde satt en tallerken som hun hadde lagt en hel krans med blomster rundt.

Her fløt et stort tulipanblad, og på det måtte Tommelise sitte og seile fra den ene siden av tallerkenen til den andre. Hun hadde fått to hvite hestehår å ro med. Det så riktig fint ut.

En natt hun lå i den pene sengen sin, kom det en fæl padde hoppende ut av vinduet. Padden, som var så stygg, stor og våt, hoppet rett ned på bordet hvor Tommelise lå og sov under det røde rosenbladet.

Det var da en deilig kone til sønnen min, sa padden, og så tok hun tak i valnøttskallet som Tommelise sov i, og hoppet bort med henne, gjennom ruten og ned i hagen.

Der rant det en stor, bred elv, Her bodde padden med sønnen sin.

Huff! Han var så stygg og fæl, “Koax, koax, brekke-ke-keks!” - det var alt han kunne si da han så den nyndelige piken i valnøttskallet.

 

Ikke snakk så høyt, da våkner hun! sa den gamle padden. Vi setter henne ut i elven på et av de brede vannlinjebladene, for henne som er så liten, er det som å komme på en øy. Derfra kan hun ikke rømme heller, mens vi gjør i stand stas-stuen nede under mudderet, der dere skal bygge og bo!

 

Den bitte lille stakkaren våknet tidlig om morgenen, og da hun så hvor hun var, begynte hun å gråte så sårt, for det var vann på alle sider av det store grønne bladet, og hun kunne ikke komme seg i land.

Den gamle padden svømte med den stygge sønnen sin ut til bladet der Tommelise sto.

Her kan du se sønnen min, han skal være mannen din, og dere skal bo så fint nede i gjørma!

 

Tommelise satt helt alene og gråt på det grønne bladet, for hun ville ikke bo hos den fæle padden eller ha den ekle sønnen hennes til mann.

Fiskene i bekken syntes synd på Tommelise som måtte leve med de stygge paddene, så de samlet seg rundt stilken på bladet og gnagde over. Vannliljebladet fløt nedover elven, bort med Tommelise, langt bort, der hvor padden ikke kunne komme etter.

I det samme kom det en stor oldenborre flygende, den fikk øye på henne, og straks slo den kloen rundt det smekre livet hennes og fløy til det største grønne bladet i treet. Siden kom alle de andre oldenborrene som bodde i treet på besøk.

 

De så på Tommelise og frøken-oldenborrene trakk på følehornene og den ene sa:

Hun har jo ikke mer enn to ben, det ser ynkelig ut. 

Hun har ingen følehorn! sa en annen.

Hun er så smekker om livet. Fysj!

Hun ser ut som et menneske!

Så stygg hun er!

Da alle de andre sa hun var stygg, trodde han det til slutt også og ville ikke ha henne.

De fløy ned av treet med henne og satte henne på en tusenfryd.

 

Hele sommeren levde den stakkars Tommelise alene i den store skogen. Hun flettet seg en seng av gresstrå og hengte den under et stort skreppeblad, så det ikke skulle regne på henne. Hun plukket det søte ut av blomstene og spiste, og drakk av duggen som hver morgen lå på bladene.

Slik gikk sommeren og høsten, men nå kom vinteren. Alle fuglene som hadde sunget så vakkert for henne, fløy sin vei, trærne og blomstene visnet, det store skreppebladet hun hadde bodd under, krøllet seg sammen og ble bare en gul, vissen stilk, og hun frøs forferdelig, Det begynte å snø, og hvert snøfnugg som falt på henne, var som når man kaster en hel skuffe full på oss, for vi er store, og hun var jo bare en tomme lang. Så svøpte hun seg inn i et vissent blad, men det varmet ikke noe, og hun skalv av kulde.

 

Like utenfor skogen, hvor hun nå var kommet, lå det en stor kornåker, For henne var det som å gå gjennom en hel skog, og sånn som hun skalv av kulde! Så kom hun til markmusenes dør. Der bodde markmusen lunt og godt, hadde hele stuen full av korn, et herlig kjøkken og spiskammer. Tommelise ba om et lite stykke av et byggkorn, for hun hadde ikke fått noe å spise på to dager.

Stakkars lille deg, sa markmusen. For det var i grunnen en snill gammel markmus. Kom bare inn i den varme stuen og spis med meg!

 

Hun likte Tommelise så godt at hun sa: Du kan godt få bli hos meg i vinter, men da må du holde stuen min pen og ren og fortelle historier, for det liker jeg så godt. 

Tommelise gjorde som den snille, gamle markmusen forlangte, og hadde det så bra.

Nå får vi nok snart besøk, sa markmusen. Naboen min pleier å komme på besøk hver åttende dag. Han har det enda bedre enn jeg. Kunne du få ham til mann, var du vel forsørget. Men han kan ikke se. Du må fortelle ham de aller fineste historier du kan!

Men det hadde ikke Tommelise lyst til. Hun ikke ha en muldvarp til mann.

 

Muldvarpen kom på besøk i den svarte fløyelspelsen og han forelsket seg i henne med det samme.

Han hadde nylig gravd seg en lang gang gjennom jorden fra sitt til deres hus, og i den fikk markmusen og Tommelise lov til å spasere når de ville. Men han sa at de ikke måtte bli redde for den døde fuglen som lå i gangen.

 

Muldvarpen tok et stykke trøske i munnen, og gikk foran og lyste for dem i den lange, mørke gangen. Da de kom dit hvor den døde fuglen lå, satte muldvarpen den brede nesen sin mot taket og presset jorden opp, så det ble et stort hull som lyset kunne skinne ned gjennom. Midt på gulvet lå det en død svale. Da de andre snudde ryggen til fuglen, bøyde hun seg ned og kysset den.

Kanskje det var den som sang så vakkert for meg i sommer, tenkte hun.

 

Om natten fikk ikke Tommelise sove, så hun sto opp og flettet et stort, vakkert teppe av høy, som hun bar ned og bredte over den døde svalen. Hun la hodet inntil brystet på fuglen, men ble helt forskrekket, for det var noe som banket der inne. Fuglen var ikke død. Den lå i dvale, og nå var den blitt varmet opp og fikk liv igjen.

​

Natten etter listet hun seg ned til den igjen, og da var den helt levende. Den åpnet øynene og så på Tommelise.

Takk skal du ha, du søte lille pike! Jeg er blitt så god og varm. Snart får jeg kreftene igjen.

 

Hele vinteren ble svalen der nede. Så snart våren kom, sa den adjø til Tommelise.  Svalen spurte om hun ikke ville følge med, hun kunne sitte på ryggen dens, og så skulle de fly langt ut i den grønne skogen. Men Tommelise visste at den gamle markmusen ville bli lei seg om hun bare dro fra henne på den måten.

Nei, det kan jeg ikke! sa Tommelise.

Adjø, adjø, du søte lille pike! sa svalen og fløy ut i solskinnet.

Tommelise så etter den, og hun fikk tårer i øynene, for hun var blitt så glad i den.

​

I sommer skal du sy deg en brudekjole, sa markmusen til Tommelise, for nå hadde muldvarpen i den svarte fløyelspelsen, fridd til henne. Tommelise gråt og sa at hun ikke ville ha den kjedelige muldvarpen.

Det er jo en fin mann du får! Den svarte fløyelspelsen har selv ikke dronningen maken til!

 

Så skulle de ha bryllup. Muldvarpen var allerede kommet for å hente Tommelise. Det stakkars barnet var så bedrøvet, nå skulle hun si adjø til den vakre solen, som hun iallfall hadde fått lov å stå i døren og se på da hun var hos markmusen.

Adjø, du klare sol!” sa hun og rakte armene høyt i været, Hils den lille svalen fra meg om du får se den!

 

Kvirrevitt, kvirrevitt! sa det i det samme over hodet hennes. Hun så opp, det var den lille svalen som kom forbi. Straks den fikk se Tommelise, ble den så glad. Tommelise fortalte den hvor nødig hun ville ha den stygge muldvarpen til mann, og at hun skulle bo dypt under jorden, der solen aldri skinte.

Nå kommer den kalde vinteren. Jeg skal fly av sted til et varmere land, vil du bli med? Du kan sitte på ryggen min, så flyr vi dit solen skinner finere enn her, hvor det alltid er sommer og skjønne blomster.

Ja, jeg vil bli med deg! sa Tommelise og satte seg på ryggen til fuglen, og så fløy svalen høyt opp i luften over skog og sjø, høyt over de store fjellene hvor det alltid er snø.

Tommelise frøs i den kalde luften, men så krøp hun inn under de varme fjærene og stakk bare det lille hodet frem for å se alt det vakre under seg.

 

Så kom de til de varme landene. Der skinte solen mye klarere enn her. Himmelen var to ganger så høy, og på grøfter og gjerder vokste de skjønneste grønne og blå vindruer. Under de vakre grønne trærne ved den blå sjøen lå det et skinnende hvitt marmorslott fra gamle dager. Øverst oppe var det mange svalereir, og i et av dem bodde svalen som hadde båret Tommelise.

Her er huset mitt! Men vil du selv velge en av de praktfulle blomstene som vokser der nede, skal jeg sette deg der, og du får det så nydelig som du bare kan ønske deg!

Tommelise klappet i de små hendene sine.

 

Svalen fløy ned med Tommelise og satte henne på et stort blad, men som hun skvatt! Det satt en liten mann midt i blomsten, så hvit og gjennomsiktig som om han var av glass. Han hadde den vakreste gullkrone på hodet, og de deiligste klare vinger på skuldrene, og selv var han ikke større enn Tommelise. 

I hver blomst bodde det en slik liten mann eller kone, men denne var kongen over dem alle.

 

Å, så pen han er! hvisket Tommelise til svalen. Den lille prinsen ble så redd for svalen, for det var jo en kjempefugl sammenlignet med ham, som var så liten og fin, men da han så Tommelise ble han så glad. Hun var den aller vakreste piken han noen gang hadde sett. Den lille mannen tok gullkronen av hodet og satte den på henne, spurte hva hun het og om hun ville være konen hans, så skulle hun bli dronning over alle blomstene!

 

Det var noe til mann, så annerledes enn paddens sønn og muldvarpen med den svarte fløyelspelsen. Tommelise sa derfor JA til den vakre prinsen, og fra hver blomst kom det en dame eller herre. Hver av dem hadde med en gave til Tommelise, men den beste av alle gaver var et par vakre vinger fra en stor hvit flue. De ble festet på Tommelises rygg. Nå kunne hun også fly fra blomst til blomst.

Gleden var stor, og den lille svalen satt oppe i redet og sang for dem så godt den kunne, men i hjertet var den bedrøvet, for den var så glad i Tommelise og ville aldri skilles fra henne.

 Adjø, adjø! sa den lille svalen og fløy igjen bort fra de varme landene, langt bort, tilbake til Danmark. Der hadde den et lite rede over vinduet hvor mannen bor som kan fortelle eventyr, og for ham sang den, kvirrevitt, kvirrevitt. Og derfra har vi hele historien.