barnesanger og eventyr
Tornerose
Brødrene Grimm
Det var en gang en konge og en dronning som ønsket seg så veldig et barn, men de fikk det aldri.
Så var det en dag mens dronningen badet, at det kom en frosk hoppende og sa:
Ønsket ditt skal bli oppfylt. Før et år er gått, skal du få en datter.
Og det gikk akkurat som frosken hadde sagt. Før året var gått, fødte dronningen en liten pike.
Hun var så vakker at kongen ble fra seg av glede. Nå ville han holde en stor fest. Han inviterte ikke bare slekt og venner, men de kloke feene også, for at de skulle ønske alt godt for barnet.
Det var tretten feer i riket. Men siden han bare hadde tolv av de gulltallerknene de skulle spise på, måtte den ene bli hjemme.
Festen ble feiret med pomp og prakt. Da den var over, ga feene vidunderlige gaver til den lille prinsessen.
Den ene gav henne godhet, den andre skjønnhet, den tredje rikdom, og slik fortsatte de til hun hadde fått alt som er verdt å ønske seg her i verden. Men da elleve feer hadde lagt fram ønskene sine, trådte den trettende plutselig inn. Hun ville hevne seg fordi hun ikke var bedt.
Uten å hilse eller se på noen, ropte hun med høy røst:
Når kongsdatteren blir femten år, skal hun stikke seg på en spinne-tein og falle død om!
Så snudde hun seg, og gikk ut av salen.
Alle var forferdet, og det var stille i salen, helt til den tolvte feen trådte fram og sa:
Jeg kan mildne den onde spådommen, for jeg har ennå ikke brukt opp ønsket mitt. Prinsessen skal ikke dø, hun skal falle i søvn, og sove i hundre år. Og kongen befalte at alle teiner i hele riket skulle brennes.
Prinsessen vokste opp, og var så god og vakker og klok at alle som så henne, måtte bli glade i henne. Den dagen hun fylte femten år, var hun alene hjemme på slottet, og hun gikk rundt og så seg om i stuer og saler. Til slutt kom hun til et gammelt tårn. Hun gikk opp den smale vindeltrappen, og bort til en liten dør. I låsen stod en rusten nøkkel. Da hun vridde den om, gikk døren opp, og hun kom inn i et lite kammer. Der satt den en gammel kone og spant lin på en tein.
Goddag gamlemor, sa prinsessen. – Hva er det du holder på med?
Jeg spinner, sa kona.
Men hva er det for noe som snurrer så morsomt, spurte prinsessen
Hun tok teinen, og ville prøve å spinne, hun også. Men ikke før hadde hun rørt den, så gikk det som den onde feen hadde sagt. Hun stakk seg i fingeren. I samme øyeblikk hun kjente stikket, sank hun om på en seng, og falt i dyp søvn.
Og søvnen bredte seg over hele slottet. Kongen og dronningen som nettopp var kommet hjem, sovnet med det samme de gikk inn i slottssalen. Like etter sovnet hele hoffet også, mens hestene sov i stallen, hundene i gården, duene på taket og fluene på veggen. Ja, selv flammene i grua ble stille og sovnet, og kokken, som akkurat skulle til å gi kokkegutten en ørefik, falt i søvn før han kom så langt. Vinden stilnet av utenfor, ikke et blad rørte seg på trærne. Men rundt slottet vokste det opp en tornehekk. Den ble høyere og høyere, til og med tårnet ble dekket.
I hele landet gikk det nå sagn om den vakre Tornerose. Det ble prinsessen kalt, og mange kongesønner kom ridende for å trenge gjennom hekken. Men ingen av dem klarte det. Tornene flettet seg sammen som fingre, og de unge mennene ble hengende fast i dem. De kunne ikke komme løs igjen, og døde en ynkelig død.
Etter mange, mange år kom det en vakker prins til landet. Han hørte en gammel mann fortelle at det skulle ligge et slott bak den høye tornehekken. Der hadde den nydelige Tornerose sovet i hundre år, sammen med kongen og dronningen og hele hoffet. Mange kongesønner hadde prøvd å trenge gjennom hekken, men det hadde gått dem ille.
Så vær forsiktig, da den gamle mannen.
Jeg er ikke redd, sa den unge prinsen. Jeg vil prøve å få se den vakre Tornerose.
Og hvor mye den gamle mannen enn forsøkte å få ham fra det, så nyttet det ikke.
Nå var de hundre årene gått, og Tornerose skulle vekkes. Da prinsen nærmet seg tornehekken, så han at den var full av store, vakre blomster. De vek til side da han kom, og lot han slippe uskadd igjennom.
I slottsgården så han de sovende jakthundene, i stallen så han hestene, og oppe på taket så han duene som satt med hodet under vingen. Inne i slottet sov fluene på veggen, kokken stod ennå med hevet hånd for å gi kokkegutten en ørefik, og en tjenestejente satt med en svart høne i fanget. Den skulle hun ha ribbet, hvis hun ikke hadde sovnet.
Prinsen gikk videre, og oppdaget hele hoffet som lå og sov i slottssalen. Oppe ved tronen lå kongen og dronningen, Og over alt var det så stille at han kunne høre seg selv puste.
Til slutt kom han til tårnet. Han åpnet døra inn til det lille kammeret, og fikk øye på en nydelig skapning som lå der og sov. Det var Tornerose! Han kunne ikke få øynene fra henne, og etter en stund bøyde han seg ned og kysset henne. Men akkurat da han rørte ved munnen hennes, slo hun øynene opp, og smilte til han.
Sammen gikk de ned trappen. Kongen, dronningen og hele hoffet våknet og så på hverandre med store øyne. Hestene i stallen reiste seg og stampet med beina. Jakthundene i gården sprang opp og logret med halen. Duene på taket fikk hodet fram fra vingen, steika tok til å putre og brase, kokken gav kokkegutten en ørefik så han hylte, og jenta ribbet høna ferdig.
Så ble det feiret stort bryllup, og prinsen og Tornerose levde lykkelig til sine dagers ende.